De frisiske øyer

De frisiske øyer er en øyrekke som strekker seg langs den nederlandske, tyske og danske nordsjøkysten, fra Noorderhaaks i sørvest, til Fanø i nordøst. Mellom øyene og fastlandet ligger Vadehavet. I området for de frisiske øyer finnes også sandbanker og halliger, tidevannsøyer.

Øygruppens navn kommer av at de fleste øyene (unntatt de danske øyene) har vært bebodd av frisisktalende innbyggere. Fortsatt snakkes det frisisk på øyene Terschelling, Schiermonnikoog (vestfrisisk), Amrum, Föhr og Sylt (nordfrisisk). På øya Wangerooge ble det snakket østfrisisk helt frem til 1930-årene.

Inntil på 1300-tallet var disse øyene en del av fastlandet. De frisiske øyene er i stadig endring som følge av naturkreftene. Hovednæringen på øyene er turisme, fiske og landbruk.

Øygruppen deles gjerne i tre på grunnlag av geografien:

De vestfrisiske øyene (nederlandsk Waddeneilanden, frisisk Waadeilannen) er betegnelsen for De frisiske øyene som hører til Nederland (provinsene Noord-Holland, Friesland og Groningen). Disse er (fra vest til øst):

De østfrisiske øyene (tysk Ostfriesische Inseln) er betegnelsen for De frisiske øyene som hører til den tyske delstaten Niedersachsen. Disse er (fra vest til øst):

De følgende øyene regnes ikke til De frisiske øyene, selv om de ligger mellom De øst- og nordfrisiske øyene (men området har aldri hatt frisisk bosetning):

De nordfrisiske øyene (tysk Nordfriesische Inseln) er betegnelsen for De frisiske øyene som ligger nord for elven Eider. De hører til den tyske delstaten Schleswig-Holstein og den danske Region Syddanmark (tidligere lå øyene under amtskommunene Sønderjylland og Ribe). De danske øyene har ikke hatt frisisk bosetning.

Øyene er (fra sør til nord):

Geest (norsk også gest) er den nederlandske og nedertyske betegnelsen for et landskap på grusavsetninger. Sylt, Amrum og Föhr er geestøyer. Dette betyr at de har bevart i det minste en kjerne av fastlandets opprinnelige landjord.

De resterende nordfrisiske øyene samt Texel er derimot marskøyer. Det betyr at de består av fruktbare slamavleiringer. Øyene har m.a.o. ikke bevart noe av den opprinnelige fastlandsjorda.

Hallig er det tyske ordet for en liten øy uten dike. For å være sikret mot stormflo er derfor alle hus bygget på voller (kalt Warft eller Wurt på tysk, nederlandsk wierde, frisisk terp). Ved stormflo stikker bare disse vollene ut av bølgene (Landunter). Halligene består også av marsk.

De vest- og østfrisiske øyene er sandøyer. De består rett og slett av sand som havet har lagt fra seg. Derfor er de også i stadig bevegelse.

En sandbanke er definert ved at den ligger under vann ved høyvann. På grunn av at sand beveges av havstrømningene, kan sandbanker bli til øyer (og motsatt). For eksempel har Kachelotplate i 2004 endret status fra sandbanke til øy.

I historisk tid har to stormfloer satt preg på de frisiske øyenes beskaffenhet: 1362 ble området mellom dagens øyer og fastland oversvømt av havet. 1634 forsvant flere Halligen, og en stor øy (Strand) ble delt i tre (Pellworm, Nordstrand og Nordstrandischmoor).

De vest- og østfrisiske øyene og sandbankene formes av vest–øst-strømningen i den sørlige Nordsjøen. De eroderes m.a.o. fra vestsiden, mens de vokser på østsiden gjennom sandavleiringer på lesiden. Øyene vandrer derfor østover, spesielt de ubebodde, da disse ikke er sikret mot erosjon.